Ute av dvalen..

Hei på dere!

Jammen har tiden gått fort siden forrige innlegg. Faktisk ett halvt år!!
Det var ikke meningen å ha så lang pause, men det å sitte å samle tankene og å få det
ned på et tastatur er til tider en utfordring.
Etter dåpen i november gikk kroppen rett og slett i dvale. Igjen. Og hodet fulgte etter. Og da har jeg
nok med å holde hodet over vann, som det heter. Som sikkert mange av dere har forstått er jeg
mye syk. Spesielt høst-vinter-vår. Jeg blir verre når det er mørkt og kaldt.
Har ikke delt grunnen her på bloggen før, men nå føler jeg at det er greit.
Har lenge kjempet imot og trosset tegnene kroppen har gitt meg. Så snart jeg fikk en god dag,
prøvde jeg å trene, jogge og gjøre litt ekstra. For eksempel det å ta igjen klesvask og husvask og alt det
som et hjem trenger av omorganisering og stell. Det er ikke det at huset står på hodet og ingen hjelper meg, 
men det er ting som å gå igjennom klesskapene til barna og sortere ut klær som har blitt for små eller liknende som
jeg bare MÅ ta selv. Jeg er et ordensmenneske og liker å ha ting i system. Håpløs perfeksjonist!! hihi 
Men før jeg ble ferdig med ett gjøremål sa kroppen stopp og jeg sov i så lenge som ei uke på det verste. Hodet fulgte
etter og jeg klarte ikke å føre en samtale eller samle tankene. Etter hvert har jeg også mistet mye av hukommelsen min.
Alt fra før barneskolen er borte. Borte er også barndomsvenner, minner fra ferier, og mye fra da barna mine var små. Til og med slekt kan komme bort å hilse på meg, og jeg står der helt blank og må gjette meg frem. Ikke lett å skylde på dårlig hukommelse uten å få et kaldt blikk tilbake...
Det er vondt å høre barna snakke lattermildt om et barndomsminne de syntes var så kjekt, for så å oppdage at jeg ikke
aner hva de snakker om. De blir så lei seg. Vi har snakket mye om dette, så de prøver å skjule det. Men jeg ser
det på dem.
For akkurat ni år siden fikk jeg min første lungebetennelse. Og den varte i hele 18 måneder. Ja, dere leste riktig.
Ett og et halvt år. Tok den ene antibiotikakuren etter den andre, men ingen fungerte. Etter mye mas og banking i
bordet hos lege fikk jeg endelig hjelp av en lungespesialist som ga meg "hestekur". Husket ikke akkurat navnene.
Men jeg skiftet mellom to sterke kurer som jeg kalte for hestekur. I tre-fire år etter dette hadde jeg lungebetennelse
fire til fem ganger pr år. Og hver gang varte de i minst 9 uker. Det var ikke mange ukene jeg var frisk i disse årene.
Dette tok knekken på kroppen min og jeg ble helt slått ut. Etter mye utredning fikk jeg bekreftet diagnosen ME.
Jeg fikk blandede følelser angående diagnosen. Jo, det var flott å endelig vite hva som var galt med meg. Men
veldig trist å vite at det ikke fantes medisin som kurerte dette.
Jeg brukte flere år på å lære meg å akseptere det nye livet mitt. Det var jo ikke dette som var min plan.
Jeg hadde jo fire barn å oppdra, et ekteskap å vedlikeholde og et hjem å bygge.
Det er ingen hemmelighet at jeg slet veldig med å godta dette.
En ting jeg må fortelle er hvor gode mannen min og barna mine er. Roy jobber mye. Han har en vanlig dag-jobb,
og driver et firma i tillegg. Men når jeg er på mitt verste, tilrettelegger han firmaet for å avlaste meg.
Barna våre begynner å bli store nå og vet hva som må til for å få et velfungerende hjem. Husarbeidet og matlagingen
fordeles mellom oss alle her. Det er ingen tvang, men når de ser hvor greit det er å hjelpe til, blir det ikke så mye
på hver enkelt. Får faktisk høre fra de eldste at de imponerer stort når de er på besøk hos venner. For der disker
de opp med gode middager, snackmåltider og varme frokoster til alle sammen. Da scorer de stort hos vennene og deres foreldre. Og så kommer de hjem og sier takk for at jeg lar dem prøve å lage det de vil på kjøkkenet.
Da føler jeg at jeg gjør da NOE riktig! *smil
Hver vår våkner jeg litt til igjen og får energien min litt tilbake. Kun 10 % av det jeg hadde for 10 år siden. Men nok til
å delta mer med familien, komme meg litt ut og holde på litt i hagen. Jeg må ta det helt med ro uansett hva jeg gjør.
For ler jeg for mye, stresser, løper eller danser, så får jeg dårlige dager etterpå. Og det vil jeg helst unngå.
Det har ikke noe å si om det det er noe jeg elsker å gjøre eller noe som er kjedelig. Jeg blir like sliten uansett.
Så det gjelder å lytte til kroppen. Ta masse pauser. Trenger ikke å sove alltid. Men hvile.
Jeg har de to seneste årene reagert mer på lyder og lys. Jeg kan bli sengeliggende av en stressende sang på
radioen, skarpt lys fra tv`n eller bakgrunnsstøy i f.eks butikken. Så jeg må holde meg mye hjemme. Har måttet
takke nei til mange invitasjoner til fest og sammenkomster. Har både filterbriller og headset med aktiv støydemping.
Men jeg får meg ikke til å sitte der med dette på. Blir så usosialt at jeg kan like godt være hjemme.
Og hjemme har jeg det veldig bra. Her vet alle hvordan jeg har det og tar hensyn uten forklaring.
Jeg har verdens beste mann og barn <3

Litt oppdatering på barna mine: Min eldste er 17år og skal starte på sitt andre år på videregående. Han ønsker
å bli snekker og gjør det veldig bra. Nestemann fyller snart 15år og skal starte i 10 klasse på ungdomskolen. Han
er allerede en fantastisk mekaniker og bygger/fikser det meste. Yngstesønnen blir 13 om to uker og skal endelig
over på ungdomskolen. Han gleder seg masse til det. Han hjelper faren mye med firmaet nå i ferien og har planer om
å ta over når han er stor nok. Så har vi jenta i huset som fyller hele 10år i høst. Hun skal starte i 5. klasse og kommer
aldri til å gå på samme skole som brødrene sine igjen. Noe hun gleder seg til, tror jeg. Hun er opptatt med venninner
nå i ferien og farter mye på overnattinger.

Planene fremover er å ta en liten ferie og skape flere minner sammen.
Og med tanke på forskningen på medisin mot ME, ser det lyst ut. I løpet av høsten får vi svaret på en
stor test som vil bety mye for veldig mange.
Takk for at dere tok dere tid til å lese dette innlegget. Det føles greit å endelig dele dette med dere.
Jeg har det bra og ser lyst på fremtiden :-)

Ønsker dere alle en fortsatt god sommer!
-Ann Karin-
 

2 kommentarer

Torill

19.07.2017 kl.19:26

Hei, jeg har aldri ført kommentert på bloggen din, men nå følge jeg for å gjøre det. Takk for at du delte din historie. Det var sterk lesning å høre hvor syk du er og hvor tøff hverdagen din er med ME. Min beste veninne har også ME, og jeg kjenner igjen mye av det du beskriver. Hun har også fire barn, og har vært syk i nesten hele barnas oppvekst.

Jeg beundrer deg for ståpåviljen din og dine lyse fremtidstanker. Jeg tror det er viktig å håpe og drømme, og at vi strekker oss etter noe lyst og bedre der fremme.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper inderlig at det snart kommer medisiner som kan hjelpe deg og alle de andre som har denne fryktelig tøffe sykdommen.

Jeg leser bloggen til din svigerinne, og forstår du har mye god familie og dype vennskap som nok hjelper deg. Og en veldig snill og god mann og barn, det har lyst gjennom på bloggen din hele tiden, med eller uten diagnose :).Og så virker du som en utrolig kjærlig og snill mamma og venn, og en det nok er veldig lett å være glad i.

Ønsker deg en veldig fin sommer.

Hilsen Torill

frufladseth

19.07.2017 kl.19:44

Torill: Hei, Torill. Så fin kommentar. Jeg må ærlig si at jeg ble rørt. Du gir meg mer pågangsmot:-) Takk! Klem

Skriv en ny kommentar

frufladseth

frufladseth

41, Averøy

Hei, jeg er Ann Karin og har lyst til å dele min hverdag som kone og 4barnsmor med dere! Har i august 2017 vært gift i 16 år med min kjære Roy Vidar og vi har 4 herlige barn sammen. Martin Andreas, Erling Andrè, Sebastian og Karoline <3 Vi lever livet så godt vi kan og koser oss sammen:-) Kontakt meg gjerne på ann.karin.fladseth@hotmail.com Du er velkommen til å følge meg på Instragram som "annkarinfladseth"

Kategorier

Arkiv

hits